For et par år siden møtte jeg Solvår. Hun kler navnet sitt, hun sprer smil, glede og latter, til tross for at hun hadde vært utsatt for en alvorlig ulykke og var lenket til rullestolen. Tidligere hadde hun vært et aktivt friluftsmenneske som elsket fjellet, ennå elsker hun fjellet og drømte om å komme tilbake dit. Jeg ble utrolig nysgjerrig og kunne ikke la være å spørre henne:

- Hvordan kan du være så glad og spre så mye glede rundt deg i din situasjon?

- Det er enkelt, svarte Solvår. Når jeg står opp om morgenen, har jeg to valg. Det ene er å forbanne min ublide skjebne, det andre er å glede meg over det livet og de mulighetene jeg har. Jeg velger det siste, det er mye hyggeligere. Dessuten har jeg tenkt meg til fjells igjen.

Hun så på meg å smilte lurt da hun sa det siste. Smilet gjorde at jeg nesten trodde på henne. Hun hadde brukket ryggen og sjansen for at hun skulle gå igjen var tilnærmet null.

-Hvordan har du tenkt å få til det, spurte jeg.

-Jeg trener åtte timer hver dag. For jeg vet at hvis jeg trener åtter timer hver dag, så har jeg en liten mulighet til å nå målet mitt. Jeg får ikke til å bare sitte her og ikke prøve. Da blir livet trist. Derfor velger jeg å tro at mirakler er mulige. Jeg skal på fjelltur igjen, jeg skal det, jeg vil tro på det.

For noen dager siden møtte jeg Solvår igjen og hun gikk! Med skinner på begge beina riktignok og med stokker, men hun gikk. Hun smilte med hele kroppen.

-Se jeg går. Hun danset mot meg.

-Hvordan i all verden, utbrøt jeg da jeg så henne.

-Jeg er sta og det eneste jeg har ønsket meg er å kunne gå igjen. Jeg visste at jeg kunne klare det. Vet du hva det vanskeligste har vært? Det har vært alle bekymrede, velmenende menneskene rundt meg. De som har sagt: stakkars deg, så trasig du må ha det. Enn at du har blitt frarøvet alle mulighetene i livet. Noen ganger kunne jeg bli rasende på dem. Hvorfor skal de definere mine muligheter som umulige? Jeg har aldri noen ganger sett på meg selv som et offer, aldri. Ikke en gang like etter ulykken. For man har alltid et valg, vet du. Man kan sette seg ned å gi opp eller man kan kjempe. Man kan synes synd på seg selv eller man kan leter etter og skape muligheter for seg selv. Jeg velger i alle fall å sitte i førersetet i mitt eget liv.

Så hvor er du i ditt liv? Er du et offer for omstendighetene (se her) eller skaper du muligheter for deg selv (se her)? Eller er dette situasjonsavhengig?

Trine Teialeret

934 23 319

trine.teialeret@toff-i-pysjamas.no